Åpent møte i Kristiansand 12. sept.: Menn, kreft og kommunikasjon

Blærekreftforeningen i samarbeid med Sørlandet Sykehus Kristiansand arrangerer åpent møte

torsdag 12. september kl. 18.30
på Undervisningssenteret, sal 2

Kveldens hovedforedragsholder blir sosiolog Marianne Inez Lien (hun er akkurat så hyggelig som hun ser ut til:). Hun vil fortelle om sin banebrytende forskning på mannlige kreftpasienter og hvordan kvinnemajoriteten (det er over 90% kvinner blant pleiepersonalet generelt, på en kreftavdeling er den gjerne enda høyere) blant sykehusets pleiepersonale (med naturnødvendighet) skaper en kommunikasjonskultur som passer dårlig for menn; så dårlig at personalet ofte ikke får den informasjonen de skal ha om hvordan det går med pasienten.

Angående kommunikasjonskultur: Det kan ikke være tvil om at en klar overvekt av det ene eller andre kjønn innen et fagområde, lokalitet eller miljø vil påvirke hvordan kommunikasjonen går. Det har vi alle erfart. At menn og kvinner rent generelt har ulikheter i sin dominerende kommunikasjonskultur er også hevet over enhver tvil. At kvinnelig kommunikasjonskultur passer dårlig for mange menn burde da være opplagt. Så skal vi huske på at det er ikke de kvinnelige pleiernes skyld at det er slik. Har de fått opplæring i ulike kommunikasjonskulturer? «Nei», sier Marianne Lien gjennom sin forskning. Pensumlitteraturen deres mangler det aspektet, sannsynligvis fordi den er basert på kvinner som forfattere og forskere og fagfolk.

En annen ting vi må huske på: Alle kvinner har ikke en typisk kvinnelig kommunikasjonskultur. Og mange menn HAR en typisk kvinnelig kommunikasjonskultur, akkurat som mange menn ER gode på omsorg, på multitasking (å gjøre flere ting på en gang) og andre egenskaper som regnes som typisk «kvinnelige».

Det blir også innlegg om blærekreft på møtet, både fra et samfunnsperspektiv og fra legens ståsted.

Møtet er åpent for alle interesserte og vi håper at riktig mange tar turen den kvelden!

I ettertid:
Følgende bekymring (og den er betydelig) har oppstått gjennom samtaler med mennesker som har engasjert seg i dette:

Fra sykehusansatte har det vært blank avvisning av at det var/er noe problem med at mannlige pasienter ikke har klart, på en eller annen måte, å gi uttrykk for smerter, bivirkninger, behov – hvordan de hadde det og hva de trengte. Hvis det fantes, var det bare helt unntaksvis.

Fra brukernes side har det vært klare meldinger om at «Nettopp slik er det! Mennene får ikke sagt hvor vondt de har det fysisk, de skjuler regelrette angstanfall bak en maske, de sendes hjem med alvorlige komplikasjoner i utvikling og må tilbake noen timer etterpå med fullt blålys og sirene.»

-KAN motsetningene her skyldes manglende k-o-m-m-u-n-i-k-a-s-j-o-n?

Og en ting til: Pårørendes observasjoner og rapporter feies ofte til side. Helsepersonalets egne observasjoner tas på fullt alvor og medfører ofte reelle endringer i helsetilbudet (for å bruke et altomfattende begrep). I svært mange tilfeller er de to observasjonene – legpersonens og fagpersonens – helt identiske. Den pårørende har gjort like gode, like objektive, like realistiske, uhysteriske og nøkterne observasjoner som fagpersonen. Hvorfor blir da ikke de pårørende hørt, trodd og etterlevd men tvert imot latterliggjort, oversett eller bortforklart?