Kreftmedisin som kan virke på flere krefttyper nærmer seg kliniske forsøk

Immunceller patruljerer stadig kroppen på en finn-og-ødelegg-kampanje mot fremmede inntrengere. Designet for å oppdage ulike molekylære signaler kan cellene i immunsystemet skille sunt fra infisert vev ved hjelp av de typer proteiner som uttrykkes på (vises fram på) overflaten: Infiserte celler, for eksempel, uttrykker ofte bestemte proteiner som deretter aktiverer immuncellene til å »spise opp» (fagocytere) de infiserte cellene.

Kreftceller bærer også unormal last som ukjente proteiner eller kjente proteiner i unormale mengder, men disse cellene unnslipper ofte immunangrep fordi de uttrykker et »ikke spis meg»-signal; celleoverflateproteinet CD47. Blokkeres dette signalet på en kreftcelle blir cellen mål for fagocytose.

Kilde: http://www.rndsystems.com/Cytokine_SU07_Adiponectin.aspx
Kilde: http://www.rndsystems.com/Cytokine_SU07_Adiponectin.aspx

Overraskende nok skjer ikke det samme for normale celler som uttrykker CD47. Kreftcellene måtte derfor ha et «spis meg»-signal på seg. Chao et al. har nå identifisert calreticulin som dette »spis meg»-signalet som finnes på kreftceller og som fører til fagocytose (at de blir spist) når det motsatte »ikke spis meg»-signalet CD47 er blokkert.

Calreticulin er et pro-fagocytisk molekyl som uttrykkes i stort antall på overflaten av flere typer humane kreftceller, inkludert akutte myeloide og lymfoblastiske leukemier, kronisk myelogen leukemi, non-Hodgkins lymfom, blærekreft, glioblastom og eggstokkreft. Imidlertid er calreticulin uttrykt bare med svært lave nivåer i normale celler.

Chao et al. har funnet en sammenheng mellom calreticulin og CD47-nivåene på kreftceller og vist at blokkering av samspillet mellom calreticulin og dens reseptor, «low-density lipoprotein receptor–related protein» (LRP) forhindret fagocytose initiert ved å blokkere »ikke spis meg» signalet fra CD47.

[Hm. Fikk du med deg dette? Altså: først blokkerte de «ikke spis meg»-signalet fra CD47, slik at cellen skulle bli spist, og dermed initierte de fagocytose. Deretter blokkerte de bindingen av calreticulin til sitt mottakermolekyl slik at «spis meg»-signalet fra calreticulin også ble blokkert. Da ble ikke cellene spist likevel, altså den initierte fagocytosen ble forhindret. Slike doble nektelser kan ri fagartikler som en mare.]

Videre fant de at høyt calreticulin-uttrykk på kreftceller (altså når cellene hadde mye av både CD47 og calreticulin) var en dårlig prognostisk indikator (dvs. indikerte en tidlig død) hos mennesker med neuroblastom, blærekreft, og non-Hodgkins lymfom.

Det er altså i hovedsak mye calreticulin bare på overflaten av kreftceller. Når CD47-funksjonen da sperres, gir calreticulin beskjed til immunceller: »spis opp!» Flott! Calreticulin kan altså være kreftens akilles-hæl.

Men er det noen farer som lurer i det fjerne? Joda. Noen typer hvite blodlegemer, T-celler og nøytrofile granulocytter, har visst også mye calreticulin på overflaten. Dessuten kan visse typer behandling, som stråling og antracyklinbasert kjemoterapi (cellegift), gi oppregulering av calreticulin i normale celler. Disse vil da bli spist sammen med kreftcellene ved anti-CD47-behandling. Men dette gir jo glimrende muligheter for instillasjonsbehandling mot blærekreft, gjør det ikke? Da blir iallfall ikke hvite blodlegemer utsatt for denne medisinen.

Forskerne som har funnet denne mekanismen har fått $ 20 millioner til videre forskning.

En fagartikkel om dette finner du her.

Advertisements

Om Sunny

Helsearbeider
Dette innlegget ble publisert i Generelt om kreft, Om behandlingen, Uncategorized og merket med , . Bokmerk permalenken.