Strålekameratene

Tre karer. En sykdom. Et behandlingshelvete. Et fellesskap. Og til slutt ei bok.

 
Haakon Bull-Hansen er journalist og forfatter. I 2007 fikk han kreft i mandlene i halsen. Ble satt opp til kombinasjonsbehandling med stråling og kjemoterapi (det samme som cellegift). Ved første cellegiftomgang havner han på ei stue med to andre karer i samme situasjon. Kjemien stemmer. De blir venner for livet. Kompiser. Kamerater. Dette vennskapet, dette samholdet og disse erfaringene blir i denne situasjonen så sterkt at det må beskrives for omgivelsene.

I boka følger vi Haakon gjennom hele prosessen med diagnostisering og behandling. Vi får også innblikk i sykehuslivet, resten av helsevesenet og de andre guttas vei mot kreftfrihet.

Jeg storkoste meg med språkføringen i boka. Med humoren. Med de lune personskildringene. Med de små sitatene i starten av hvert kapittel. Ut over det er det en intens skildring av et veldig krevende behandlingsløp. Det er også en vond-god-vond ende på fortellingen, siden en av kameratene dør mens de to andre overlever.

Jeg er antagelig skrudd sammen litt annerledes enn mange andre: jeg tåler å ha kreft og død og forferdelse rundt meg hele tiden uten å ta skade av det, uten å gå til bunns i fortvilelse men også uten å miste evnen til medfølelse, tror jeg iallfall. Tårene rant flere ganger mens jeg leste. Jeg tror dette gjelder de fleste som jobber i helsevesenet, jeg tror ikke jeg er så spesiell. Om man bør være slik for å lese boka, vet jeg ikke. Men HVIS du til tider har et dårlig fotfeste i tilværelsen, hvis livet er i meste laget i seg selv, så vær litt forsiktig med denne boka. Og hvis du skal gjennom noe lignende selv, vurder om det er en fordel eller en ulempe å få vite hvordan prosessen KAN oppleves (det er store individuelle forskjeller i hvordan folk opplever samme behandling). Men bortsett fra det: det er ei drivende god bok. Om menn og kreft. Om liv og død og alt imellom.

Advertisements

Om Sunny

Helsearbeider
Dette innlegget ble publisert i Generelt om kreft, Om å takle situasjonen, Om behandlingen, Om resten av tilværelsen, Uncategorized og merket med , , . Bokmerk permalenken.