Redd for å vite

For en tid siden hadde TV2-nyhetene et innslag om at tusenvis dør på grunn av at de ikke går til lege når de finner noe mistenkelig. De er redd for at diagnosen er kreft. Viktig forskning fra England.

På nettet har jeg funnet følgende utsagn fra en pasient: «Jeg prøvde meg som medlem av [nettverket for min diagnose] like etter operasjonen sist høst, men trakk meg fort ut igjen da jeg ble skremt av alle plagene og erfaringene som ble delt der. Jeg var sårbar og redd, og ønsket så inderlig at «alle» skulle si til meg at behandlinga bare er som en tur i parken å regne 🙂
NÅ er jeg ferdig med cellegift. Fortsetter nå med annen behandling ut året. Jeg har ikke hatt det så verst. Hver dag har jeg stått opp, jeg har ledd og spøkt hver dag, jeg har gjort litt nytte for meg hver dag og jeg har ikke vært nedfor eller trist i det hele tatt underveis.»

Folk er redd for å vite. Men alle («alle»?) vet da at det er større sjanse for å overleve jo tidligere man oppdager ting? Hvorfor da vente? Og dersom man visste at det var mulig å stå opp hver dag også under cellegiftbehandling mens man fortsatt var frisk, at flere overlever kreft og flere lever lenger med kreft – også med spredning, ville det da være lettere å ta imot beskjeden om at «du har kreft»?

Og alle, absolutt alle, vet jo at vi skal dø en gang. Og ingen vet faktisk når. Hvorfor er det så mye verre å få beskjed om at «nå har du en sykdom du kan dø av» enn å sette seg i bilen og gjøre noe som reelt innebærer en dødsrisiko?

Jeg er mye mer redd for det jeg IKKE vet, enn det jeg vet. Det jeg vet kan jeg ta hensyn til. Jeg kan forberede meg. Både meg selv og omgivelsene. Jeg kan også bestemme meg for å ikke ta hensyn til ting jeg vet, gi blaffen. Da må jeg ta ansvar. Er det det folk er mest redd for? Men unngår man ansvaret ved å ikke søke lege? Ved ikke å ta inn over seg den informasjonen og den kunnskapen som faktisk finnes?

Mister man håpet av å få vite at det er 50% sjanse for å overleve de neste fem årene? Jeg ville da for alt i verden gått for å være blant de 50% som overlever mer enn fem år?

Er ett av problemene at folk ikke aner hvor stor avstand det er mellom «en tur i parken» og det å være «nesten død»? At for eksempel cellegiftbehandling på ingen måte er noen «tur i parken», men heller ikke en kombinasjon av torturkammer og koma? Jeg skal love at behandlingen kjennes, men jeg hadde jo et slags liv likevel, om enn litt roligere enn ellers? Hentet i barnehagen, men sleit med å få i meg nok drikke fordi te smakte pyton og magen kjentes som en vrengt vott?

Noen synspunkter? Bruk kommentarmuligheten under innlegget, eller ta direkte kontakt, se øverst til høyre i bloggen.

Advertisements

Om Sunny

Helsearbeider
Dette innlegget ble publisert i Om å takle situasjonen og merket med . Bokmerk permalenken.